Hakon Kragerud

Vannmannen

som altså skal være Hå¨kon men ikke er det, men her ser du hva jeg tenker om den blå diktningen her

”Vannmannen lærer oss at kjærlighet er toleranse og vi må lære oss at kjærlighet er enhet”

Man skal ikke tåle urett, og slett ikke mot de svake.

Så forleden satt det et vakkert insekt på mitt bord ved siden av maten.

De andre syntes det var litt merkelig at jeg snakket om hvor vakkert det var og at jeg mente at det var en kvinnelig utgave ...

Vannmannen er et lufttegn og fast.

Du er sta, og liker helst å gå dine egne veier.

Jeg er slett ikke sta, jeg har bare vanskelig for å følge passivt,

og da en sersjant skulle kommandere

så hørte jeg slett ikke hva han sa etter en kort stund

og selv om jeg prøvde ....

Det er en stund siden for jeg er en "gammel" mann nå.

Men det er nok meg og kanskje ikke det beste.

Jeg drømmer noen ganger om å bli trenet til å følge uten å ha en nisse i min sjel.

Slik det skjer i "boot camp".

For en periode har slikt også mening.

Uranus er din hersker-planet.

Uranus har ofte med det uforusigbare,

og med fremtidstanker.

Jeg tenker ikke mye på fremtiden,

jeg ser nok i korte øyeblikk fremover,

og det skremmer lett.

En venn sa at jeg var "engstelig",

ingen har sagt det før for jeg overkompenserer nok og er dristig også

men han hadde rett.

Jeg tror jeg fikk angsten tidlig inn i blodet.

 

Når du ser bilder av en Vannmann,

ser du at han heller vann fra en krukke.

Han henter viten,

som han deler med andre.

Ingen tvil om at jeg er nysgjerrig og særlig når det kommer til det som naturvitenskap forteller, men ikke bare, jeg er nysgjerrig på hva som beveger mennesker, ikke alltid når det er nærkontakt, da er jeg for spontan.  Og når det kommer til å dele viten så finner jeg vanskelig veien over til andre. Jeg er rett og slett ikke "kultivert" til akkurat det.

 

Venner er det viktigste for en Vannmann…

selv din verste fiende

kan du omtale som din venn.

Venner er viktige, hvorfor er de ikke mer i nærheten?

Du er spesiell,

og liker å være det.

Det er ikke spesielt morsomt å være "spesiell" og det kommer lett til å koste for folk vil helst ha noen som ligner. Mer enn vanlig har jeg nok drømt om å være som de andre, ikke for bestandig, dertil har det ikke så lite frihet i seg å være "spesiell", men å oppleve styrke og stimulans ved å være "maur i en maurtue" har nok skapt kraften i noen drømmer av den typen som man holder for seg selv fordi ingen forstår slikt ...

Du skiller deg ofte ut på en eller annen måte.

Jeg føler meg i alle fall ofte mer vel når jeg er først eller sist eller på sidelinjen.

 

Du har mange interesser,

og kan veldig mye

om veldig mye forskjellig.

Når man kan en del så vet man godt at det ikke er veldig for det er så tydelig at man vet jo nesten ingen ting. Men det man vet kan være morsomt å dikte med, lage bilder, lage idéer, gjetninger, anelser. Min fantasi er nok min største hobby.

Alt du lærer, vil du gjerne dele med andre.

Du er et gruppemenneske,

og er ofte å finne i humane organisasjoner.

Nei, nei, nei. Det er morsomt å dele, å lytte og å kunne gi, men min sjel går ikke lett i spann.

Medmenneskelighet er viktig for deg.

Livet er å leve med. Og ikke bare med mennesker.

Du er utrolig liberal

og finnes ikke fordømmende.

Å dømme er farlig. Fordømme er enda verre.

Bedømme er nødvendig og vanskelig.

Det er trangt der man er snerpet.

Og det er miljøer der det blir kjedelig, litt for fort.

Jeg er ingenting med etiketten "utrolig", men livet er jo en utrolig sak.

 

Desto mer spesielle andre er,

desto mer interessante syntes du de er.

Av og til ja.

 

Du er også en samler.

Ikke som Krepsen,

som samler på minner eller historien bak.

Nei, du samler på det som er kjekt å ha,

og det kan ofte være veldig mye...

men du får faktisk også ofte brukt for det også.

Desuten så er du flink til å reparere,

og få ting til å virke igjen.

Det kan passe. Det passer på sjøfolk av den gamle sorten og det passer også på engstelige og dessverre også på gjerrige, en stygg last.

 

Du er veldig mental,

og elsker å prate

om det dypeste til det mest overfladiske.

Det mentale kan nok ofte være mer spennende enn det fysiske; det er kanskje fordi det fysiske ikke har vært like villig til å følge med i timen, men historien viser at fantasien også brukte fysikken. Og jeg vet ingen ting som er overfladisk i betydnignen kjedelig hvis det bare har overflaten på "noe" og ikke bare rot. Kunsten arbeider hovedsakelig med det "overfladiske" og jeg er "kunstkonsument" - og slett ikke utrenet i å fordøye.

Kjæresten din kan ikke bare være en kjæreste,

men må også være en venn.

Jeg har aldri hatt en "kjæreste"; når jeg elsker så elsker jeg ikke på den måten.

Du fortsetter også ofte

å være venner med ex-ene dine,

så det nytter ikke å være sjalu

hvis du har tenkt å gå inn i et forhold til en Vannmann.

Du må dele han med veldig mange andre,

men så er heller ikke Vannmannen sjalu av seg.

Passer.

Det er alltid spennende å være sammen med en Vannmann,

for du vet aldri hva som kommer til å skje...

Jeg liker det overraskende, det oppdagende, og også når det meste er en gjentagelse, men det gjelder aldri alt.

Jeg er altså født som "vannmann" og har aldri interessert meg for det, men på den annen side så liker jeg sjablonger (mønstre) for de gir anledning til å måle og oppdage ved å sammenligne og sette ord på slikt som ikke har ord på seg fra før. Stjernetegnene stammer fra en kulturepoke da man søkte forklaringer ved å dikte ved hjelp av hva man så i naturen av mønstre. Mye fin diktning er skapt på den måten.

Nå vet du mer om meg, men slett ikke så mye.

Vil du lete?

Hei

Det er alltid rart hvordan man lever og forsøker å gjøre det så det får "sus", det som man kan kalle for mening en dag og for moro en annen dag og bare hygge litt oftere eller "være litt for andre" og altså ikke bare leve inne i sin egen hule.

Da gjelder det å ha føling med hva som er viktig, det som teller, det som funker når det gjelder følelser fremfor alt, selv om noen ganger så gjemmer følelsene seg bak bare nysgjerrighet eller fornuft eller "mening" eller det litt finere ordet "undring" og det helt fine "glede over å ..." der du kan legge til et eller annet.

Men så er det at man går stort sett alene med akkurat den utfordringen for hvem har en partner eller venn eller åndsfelle eller rett og slett et medmenneske til hjelp for å komme videre ved å sette ord på "tingene" som slett ikke er ting, men bedre kan kalles livets "hemmeligheter", selv om slike hemmeligheter kan gjelde ganske enkle og hverdagslige ting.

Prøv deg selv.

Akkurat nå hva er det som kunne glede deg?

Hilsen
H

april 2010 endret email adresse til

hakon150230@gmail.com

Håkon (Hakon) has the email address     hakon150230@gmail.com

April 2010

wangolav060508.doc

MAS LA SINE

8 maii-2006

Kjære Olav, Olav i Nord,

jeg ser av min maskin at det er over 12 månewder siden jeg skrev til Tromsø og til deg,

skjønt det betyr ikke at jeg ikke besøker deg i ånden, det er ikke mulig å si hvor ofte, men du er der, og akkurat nå mer enn ellers, for jeg setter meg ned og skriver til den mannen som skjelver og ikke kan svare, og jeg skjelver også, om det nå er på en annen måte.

Jeg er i år målt meget eldre enn du, jeg er syttiseks, og det er en alder da man ikke lenger kan leke ung, og særlig etter at jeg som jeg nå har erfart, har vært gjennom en krise som har tatt fra meg fortiden i mangt og meget. Det er ikke meget å fortelle om detaljer i den anledning, men seksti dager skrudd fast i en sykeseng og ernært av sukkervann og muskler som forsvant og med selvfølelse og orientering og meget annet.

Det er over nå, jeg forlot hospitalet i januar og er i ferd med sakte å finne litt krefter, men de gamle krefter viser seg ikke; nå er jeg det som du kan kalle en gammel mann, det vil si en mann som skjelver lett og ikke har så god balanse og ikke kan gå i fjellet og ikke kan blåse seg opp og drømme om ennå å kunne utrette noe, nå er jeg liksom et speil for de andre, der de kan orientere seg, ikke for å se inn i fremtiden, men for å se forskjell på viktig og uviktig, det som er alderdommens spesialitet.

Du skjelver vel mer enn før, og du venter på slutten, du som vi andre, men er beskyttet av din egen verden og et hjem med en som deler det; jeg er mer utsatt, jeg er alene og i en fremmed verden, det kjennes ikke godt, men også en smule som å være ombord på en liten båt som drar ut på havet og for aldri å nå en havn.

Jeg så nettopp på TV en film om den norske kysten slik den fortoner seg ovenfra men mest under havoverflaten der de større spiser de mindre og livets enkelhet og kompliserthet avbildes i form av en strøm ov forandring og som om lidelse ikke er noe vesentlig, - å bli spist er like enkelt og stille og naturlig som å spise, det er som om det å bli spist er bare å gå inn i den som spiser og fortsette sitt liv der.

Og kanskje er det en smule sannhet i nettopp det, at vi ikke er spesielle, men at vi er som profeten sa, at vi er grener på et tre, at vi er deler av noe større, og at noen av oss har liten plass og andre en litt større, men hva spiller det for rolle, det viktige er jo bare at vi har tilhørighet.

Her er vår her i syden for tiden og det kan være så solsterkt at varmen knuger, og straks etter når solen går ned om kvelden så fryser man igjen og i dag er det vått og kaldt og jeg har frosset helt til jeg fant noe mat og litt brennevin og en liten ovn og kunne få det innvendige til å fyre opp sammen med det utvendige, så ble det levelig igjen.

Jeg er ofte trett og av og til riktig nedstemt for jeg er i det fremmede og er blitt ganske tunghørt, jeg hører utmerket når man snakker norsk og rolig og klart og uten forstyrrelser, men så mye annet blir grøt og jeg er utenfor. Jeg forstår så godt at du er havnet i Tromsø der din familie har rot og der din følelse for naturen ikke møtes med stumhet, men med svar.

Nettopp så jeg på TV bilder fra Norges vestkyst, der havet og landet liksom vever seg inn i hverandre, det er enestående i hele verdensgeografien, og når man så får se litt av livet der nede i havet så blir det ikke så viktig at fjellene er nærmest stumme, de har jo en rytme, en tidsdimensjon som gjør dem majestetisk tilbakeholdne, men vi og du fornemmer dem som også levende skjønt de beveger seg så sakte at man fristes til å tro at de bare står der; det gjør de slett ikke.

For noen år siden så var Tellus, det som også skulle bli Norge, bare en støvsky, og forsvinne skal landet like sikkert; derfor er det vanskelig å tro på himmelen og de rosa løfter, men det kommer jo av at vi er blitt kjent med virkeligheten men ikke med den virkelige virkeligheten, fortsatt så vet vi nesten ingen ting, og det er så tydelig hvis vi ser hva som er blitt avklaret de siste få hundre år. I en meget kort tid så er så mange slør trukket til side, og det hele er i sin begynnelse slik jeg ser det, for ennå synes det som om du og jeg og alle de andre ikke aner hvem vi er i kraft av våre følelser og dermed det vi kaller vår ”ånd”.

Her stopper jeg å tenke eller reflektere over det ukjente og fascinerende som er å være i live, og forteller deg banalt om min hverdag, ikke fordi den er interessant, men fordi den har en strek i seg som luftige tanker ikke kan konkurrere med.

Jeg har ingen venner, jeg har ingen kvinne, jeg har noen som kretser i min verden, jeg er ikke alene, men jeg lever i et tomt hus, et stort hus der det er ofte godt å kjenne stillheten, og nå er det også ordnet her slik at fremmede kan få bo her til leie når jeg er i mitt lille sommerhus oppe i haven eller i Norge dit jeg gjerne er i juli og august. Jeg leier ut for å dele det jeg har skapt her og for å føle et press til å sette alt i en viss orden, for mitt eget behov er å la alt kle inn av fint spindelvev og støv og kjenne at det hele eldes og faller til ro og dør sammen med meg.

Når jeg reiser til Norge så er landet blitt fremmed, jeg kjenner ikke noe igjen, ikke en gang svabergene der jeg ikke lenger kan danse over, og jeg vet at noe er uforandret, og noe er bare ”pusset opp og velstelt”, men det hele er meg fremmed, bare sproget gjør at jeg føler meg friere og mer våken. Det er min egen verden, selv om den er gått videre og har forlatt mine gleders kilder.

Nå skal jeg opp igjen og mine venner inviterer til åttiårsdag og det er mange av dem nå som enten er døde eller har sine åttiårsdager om hjørnet eller bak seg; det sier meg jo en del for jeg er den yngste ganske ofte, og nå plukkes de ned en etter en, og etterlater seg de unge som jeg noen ganger får litt kontakt med, men liksom over et gjerde, for deres verden kan ikke bli min.

Jeg har anskaffet meg en lastebil med hus på, det kalles bobil, jeg har bad og kjøkken ombord og meget annet og det hele brummer ganske grovt, det er ikke noen nyere utgave, men faktisk meget bekvemt og tillater meg å stoppe og hvile og spise og vaske meg og lese og holde min uregelmessige døgnrytme og dermed min sikkerhet innen grenser. – Du har erfaring fra din reise i USA, så du vet å forestille deg det jeg opplever, enten det er midt i en by eller på et øde sted ute på landet eller i en vannkant og like ved venner som kan stille opp med frokost og selskap.

Nå faller det meg inn at jeg må nevne at du en gang ga meg en gave. det var en parfyme, en vakker flaske, symbolsk også, ikke en fallus, men kunne nok gi assosiasjon, og jeg beholdt den og brukte den sparsommelig i over tyve år før den til slutt forsvant for her er hos meg mange som ”rydder” og mener at de kan hjelpe meg med å la forsvinne det som for meg er symboler. Fallus er for meg ikke noe biologisk, men et gammelt symbol for kjærligheten til fortsettelsen som bryter ned gjerdet til døden. – Du må se det anderledes fordi du har hatt en virilitet som jeg ikke ble forunt, jeg har levd bak en skjerm av frustrasjon, men det har kanskje gitt meg det som betrakteren vinner, rom for fantasi og drøm og ”åndens bevegelighet*” som ikke dør bort like fort som brannen fra det nære.

Sist du ga meg et signal fra din verden fortalte du om dine piller og skjelven og spurte om jeg kom forbi. Jeg tror ikke at jeg kommer til Tromsø in vivo, jeg er der av og til in spirito, står ved din dør, men går ikke inn.

En skolevenninde fra 1948 og før den tid skrev for ikke lenge siden til meg og erklærte seg som sjenert. Aldri før hadde hun sagt et personlig ord til meg, så jeg ble forbauset over åpenheten, men det lille ordet lot meg forstå at hun var ikke den eneste som hadde vokst opp med lås og stengsler for retten til å gi uttrykk for seg selv. Jeg svarte henne at jeg er også sjenert, men jeg har ikke invitert henne til å bryte ut. Det synes å være umulig. Det er derfor vår skaper bruker ordningen fra støv til støv og tilbake igjen, synes det meg, en ganske naturlig og effektiv vårrengjøring. I hans øyne er vi jo vegetasjon, skapninger, og ikke skattebetalere eller postadresser. Hva har våre fødselsnumre å bety når verden skal skapes og gjenskapes!

I formiddag frøs jeg bitterlig, helt fra morgenen av. Jeg har ikke ovn i mitt sommerhus, jeg vet i farten ikke hvem som har flyttet den bort, for det er vanlig en elektrisk ovn som gjør det viktigste, men så må den slåes på og etter de hurtige svingninger i klimaet her. Dertil kom at jeg ikke greier å spise eller drikke før langt ut på dagen, så kroppen greier ikke produsere noe av seg selv. Nå er alt andereledes, jeg har spist og drukket, også brennevin, det skal jeg ikke, for jeg lever med en masse molekyler som kalles medisiner, og har streng beskjed om at jeg trenger dem alle, ellers kan jeg ikke overleve, det er kanskje en tom trussel, men noe er det nok i den, for jeg er i skyggen av livet nå.

Medisiner og alkohol er forbudt.

Men nå har jeg det bedre og er i tankene i et rekkehus i Tromsø og ser for meg en skjelvende mann som smiler forsiktig mens jeg også ser i bakgrunnen en masse bilder av det som han var. Jeg ser ingen ting av det som du skal bli, der er det bare blomster og skyer over havet og langt borte noen stjerner som bare forteller om avstand og slett ikke om noen virkelighet.

Dertil ser jeg din kjære mor som om hun var her, et godt bilde. Jeg hører henne også. Det varmer.

Du har ikke internet, dette nye nervenettet over hele kloden, som gjør at ord og bilder kan beveges uten tid og avstand og kostnad og hindre av annet slag. Det har jeg og det betyr at jeg rett ofte sitter her med mine små ord og de fra andre og er slett ikke så isolert som når jeg ser over gjerdet til naboen der han er bortreist fordi han bor i London eller snakker et annet sprog som jeg ikke kjenenr, for et sprog er ikke bare ord, men også stil og ekko innenfor sprogets ramme.

Min Maria, for jeg har også en Maria, hun er tredve nå og med en kjekk man og to strålende barn, hun sender meg meldinger over internett flere ganger i uken og fra sin rundreise i Tyrkia der hun har tatt seg til å bli i tre måneder med alle sine. Du kan ikke tro hvor flinke de er til å oppdage den fremmede verden og leke med den der der seiler rundt i en varebil som pappa’n har innredet til fire små sengeplasser og et kokebluss med stor oppfinnsomhet.

Alt gjengis med artistiske fotografier og korte tekster i en internetavis som alle i familien og de mange kjente kan lese hver dag og også sende tilbakemeldinger på.

Min andre datter som er 28 og heter Andrea (min kone ga henne det navnet som jeg aldri likte) og også Elia, et tilleggsnavn jeg ga henne og som hun foretrekker, lager kunst i Berlin og lever sunt og sakte blandt tyrkere og uten mann; hun meddeler seg nesten ikke, det er min sorg, men min glede at hun er vital.

På veggen foran meg henger mange bilder og også en barokk kirkebygning som du har sendt for mange år siden ( i 1968?), jeg har sett den ofte, den er i en klasse for seg.

Og så er det mange ansikter, mange er døde nå, og mange er forandret av tiden for bildene er dels tyve og tredve år gamle, de forteller om det som var og ikke er. Like fullt forteller de også om at det går en linje gjennom livet, det som er har sin rot, uten rot ville det ikke være.

Når blikket flyter over bildene så ser jeg at alle menneskene der er fremmede, aldri var det noen som kom meg nærmere enn til min dør, ingen innenfor, kanskje er det fordi det er der livet egentlig er, ute i det fri og ikke inne i hjerterommet der det er mørkt og varmt, men kanskje for trangt.

Jeg har elsket, hvem har ikke elsket, og jeg snakker om den kjærligheten som gir alt og smelter sammen, men den - altså min - kom ikke ned i jorden og vokste ikke til ny dag, den ble spist opp av vinden og jeg kan ikke se spor. Jeg har ikke behov for å se sporene heller, - jeg brant av og til, det var godt å få brenne, og godt at nå brenner andre; brann spiser opp, og etterpå gror det i sporene.

Hvem ser i sjøen etter spor etter sin båt, hvem ser å styre annet enn etter leden; hvor mange båter har du ennå i din bu?

Reiser du ennå til Hestøye og hvem skal eie den i morgen? De vil si, hvem skal ta i mot.

Hva spiser du helst nå, lager noen torsketunger til deg, jeg husker mine fra Fana. De var himmelsk gode, men ikke etter programmet, visstnok.

Nå er jeg trett, jeg blir fort trett, det er godt å være trett når stillheten er i huset og frosten ikke truer, så her slutter jeg min epistel og lar maskinen stelle med oppgaven å legge den inn i papir, så skal jeg gå i postkassen med ønske om at det hele når frem til deg mens du ennå kan lese og føle at livet er en streng.

Lev og dø uten å fire på flagget, det er en uskikk å flagge på halv stang.

 

Hilsen

i all enkelhet

fra

Håkon

i Vence, det er som du vet ved Middelhavet, Mare Nostrum, vårt hav, kalte romerne det, og det var det, men bare da, nå er det bare et sted mellom Tromsø og Jerusalem.

8 mai 2006 , også en dag blandt mannge, og med hvilken betydning?

******

Til min venn Terje, som vil ha arkitektoppdrag å designe mitt drømmehus og for et virtuelt hnorar. Kjære Terje, ... jeg kommer akkurat fra et "drømmehus", et rom for to i Juan les Pins og to sjeler i harmoni. Hva kjennetegner et "drømmehus"? Per og Suzanne fortalte det og viste det. Jeg var der for første gang. Og sist jeg traff dem var i 1973. Jeg kjente ingen av dem mer igjen, men de kjente meg og hentet meg inn til seg og fortalte om den drømmepeisen som jeg en gang hadde designet for dem, og meget mer. Jeg lærte om drømmehus. De bor i Peter Mallings vei 44 med strand og arkitekten for huset (kjent kar, men jeg greier ikke navnet, faren var god også og arkitekt på Hønefoss i 1930) var på besøk og satt i stuen og så ut over fjorden, i forgrunnen var det bare plen og trær, og arkitekten sa: - "Så godt det er å se en utsikt uten hus ......." Per og Suzanne bor også på ett eneste rom i Juan les Pins og har dog råd til hva det måtte være, men har valgt det intime og enkle og kjente og altså i volum meget reduserte. Et feriested bare, brukes noen måneder av året, så jeg ble stolt vist hvordan hver av de to beboere hadde hvert sitt head-set slik at ingen forstyrret den annen ved å lytte til elektroniske lyder. Ingen ting var vakkert der, og de strålte av lykke, men ikke sterkere enn at det haglet med bemerkninger om hvor "lite" dette var, dette som nettopp var stort fordi det var konsentrert og ubelastende, og derfor befriende. Drømmehuset for en sigøyner er i bevegelse, har ingen røtter og ingen bånd som gir andre anledning til å sette grenser og ilegge skatt. Drømmehuset for meg er et sted der det er bevegelse, men som på en vel regissert scene, hvor det er plass for dramatikk, men ikke for slikt som belaster sjelen og gjør den syk. Mitt eget drømmehus har ikke konstruksjon og farger og materialer, det har det nok, men ikke slik at det merkes; det viker for ånd, og gir rom uten å forlange mer enn det som kan gis uten nederlag, noe som naturligvis er variabelt. Terje, du vil "designe", og jeg snakker forbi deg, for jeg vil det motsatte, være i et miljø der "tingene" hviler i seg selv, noe nær slik som det skjer der ute på Færder når svaberget hviler og tangen danser hvilende i sjøen og strå og blomster vipper i en kløft og puster dypt uten å forlange noe som helst annet enn å få være til og uforstyrret. Her jeg sitter just nu er det et mildt kaos og et lunt rom som fungerer slett ikke dårlig i forhold til mine drømmer, for det er stille, men ikke mer stille enn at svake ekko springer ut fra alle vegger og alt løsøre. Det er ekko av det jeg var og det jeg gjorde. Et drømmehus fungerer slik, det bygges ikke av en "designer", men det gror frem av historien som blir skapt av et forhold mellom ting og sjel, et forhold med mange hendelser. Arkitektur er så mangt, og ofte er det noe som kommer ut av ressurser, materielle og immaterielle. Det er rett og slett et bevis på hva som var der og da og som blir stående etterpå som et objekt, som en ting, og da kan det fungere som del av en levende drøm, men bare episodisk, ikke til alle tider. Dessuten finnes det ingen "ting" som ikke er i forandring, selv om vi fristes av og til til å tro noe annet. * De "hus" som har betydd mest i mitt liv, var alltid ruiner, det var og er anlegg som på sett og vis er døde og ubrukelige og søppel, men samtidig også er som var noe stort og komplisert og utilgjengelig, og som er blitt redusert til forståelighet og stillhet. Nest etter ruiner er byggeplass-hus det jeg har sans for og glede av. Det er hus som er i ferd med å bli til, og stimulerende for min fantasi som også tilhører en arkitekt. Du har selv sagt det, og jeg har mange ganger tenkt etter, at det viktigste i arkitekturen er konstruksjonen. Det er for meg ikke sant, men det er en formel som hjelper til å bli minnet om noe viktig. Ta en menneskekropp. Det er alt sammen struktur og konstruksjon, selv det flytende er ordnet under strenge lover. Dertil er det noe mer, noe som skiller en kropp fra en annen, og noe som skiller en sjel fra en annen. Tilbake blir at "konstruksjonen" er det viktigste, for uten den ville alt falle fra hverandre som en levende kropp. (Jeg tror at leger kan ha vansker med religionenes viktigheter, fordi de ser at religionene snakker så lite om den konstruksjon som en lege har å forholde seg til, skjønt også til et sinn.) Tilbake til det drømmehuset som du vil designe. Du har allerede røpet deg litt i ditt skisserte anlegg på Færder, sneglehuset på peler som må være laget av blikk og glass over en konstruksjon av den type man bruker for fly og biler. Jeg tror at du vil designe deg til noe som skal være aktivt, levende i den grad som ting kan være levende, og det kan de og er de i bunn og grunn. (Det vet enhver atomfysiker.) Når jeg drømmer om hus så er det ikke ulikt som når jeg drømmer om mennesker og drømmer om teater, jeg har en del slike drømmer og ganske sterke. Det som går igjen er forandringene, bare det som er "nytt" duger, men nytt betyr ikke at ikke det brukte ikke er nytt når det får nytt lys eller annen setting. Poenget er kravet til dynamikk. Fremtidens arkitekt vil designe med bruk av film.Alt han lager vil være ting som er i forandring, og meget mer enn hus av i dag. For alle hus er alltid i forandring, så egentlig snakker jeg om grad av dynamikk. Forandring betyr ikke utskifting, selv om det også kan inkludere det, og må det. Forandring er først og fremst variasjoner av et "tema", variasjoner av noe som kan gjenkjennes. Tilbake til Per og Suzanne og deres konsentrerte idyll i Juan les Pins. Siden jeg ikke kan vise for deg en simpel ett-rommers leilighet fra 1956 og noe nedslitt og trang og med en liten balkong, så ber jeg deg se for deg i din fantasi et sametelt bygget av peler og reinpels. Der har du et drømmehus. Nå bor samene i husbankhus når de ikke må ut på vidda. De har to slags drømmehus nå til dags. Hvem sier at de ikke drømmer like godt begge steder, skjønt jeg er romantiker og holder en knapp på at drømmene kommer vakrere frem når teltet er stedet for mysteriet drøm. Terje, du er pensjonert og emeritert professor-designer med guttedrømmer og skal være det til alt begynner på nytt. Det drømmehuset du vil designe, er et slags punkt i et større bilde, men for arkitekten i deg er det et punkt med særlig viktighet, et fastpunkt slik origo er det for matematikeren. Tegn et drømmehus til meg, og hør hvordan min egen versjon var og er forblitt av et sted jeg gjerne vil være. Det er først og fremst et terreng med sten og vekster og sjø og vann og rike former og mye lys og i fred. (Jeg har bondeblod og er norsk.) Dertil er det et volum hvor det er første grad av kontroll slik vi venter det av hus som beskytter og gir behagelighetene som vi synes er selvfølgelige, vann og elektrisitet og avløp og kommunikasjon og den slags. Det området må for meg være røfft nok til å være egnet for skitne mennesker og dyr, må altså tåle at smuss er en del av levemåten, selv om smusset må være under kntroll. Dette volum av første grad er for det fysisk sett aktive liv. Dertil tilkommer det andre volum som er for spirituell virksomhet, lukket og kontrollert, et slags kapell uten tyngende symbolikk og dogmatikk, med med disse elementer i stimulerende utgave. Noen tror at de ikke finnes, og jeg tror det. Mitt drømmehus er fremfor alt noe som kan skifte mellom å lukke seg til og å åpne seg og for alt og alle. Stedet må du også designe. Legg det ikke ut i verdensrommet, for der er jeg redd. Jeg venter med glad forventning på din design. Hlsen Håkon ***

Hello my friend,

here I have written a little about myself and as if imagening that I write to an unknown friend ....

what is important to make you happy?

I want to tell you facts about me that are important to you, and since I do not know, I must first ask imaginatively and then ... well, in a question is of course hidden also what I would like somebody to ask me.

Is this that I cite below important to you?

Do you wish for ....

• A friend that is so close that you feel two-some? Company with someone that include the strange and complex word "love"?
• An environment around you that inspires and stimulate, challenges and includes you, think of that environment as "your world"?
• Key assets like freedom, health and money? Behind each of these words are a full landscape of details; sort out some of it for your special wish!
• Belonging to someone and somewhere and thereby creating "meaning of life"?
• Peace of mind; that silence and inner order that allows you to enjoy life in detail?
• The "fire" in your body that create deep satisfaction?
• Any "consumable asset"? One of those that can be bought for money or found out there in the rich world?

Such questions are so difficult that you have to stick to the prime question of your choice and make your own pick of "special" wishes.

Or perhaps it is best for you to think of a single and sole "special" wish just now.

Write it down for your own benefit, and send it eventually over to me.

Do discover what is  your most important need, and  what it can create of response!

I invite you to develop yourself (and others) by sorting out "the most important" element that is valid in your life; the intention is to gain strength and direction to your advantage; and also to make you avoid the elements that make you weak.



*


Here are some "facts of life".

They are true,  but the valid truth  in them  you have to dig out yourself.  Truth is only valid when it works. Nothing is really "true" until you have made it a truth.

• Your body needs a lot; food and protection, health and activity, from simple blood circulation to the extacy of sexual fire, and you have to provide  and constantly.
• Your mind is part of your body. Your mind cannot be separated from the body, but your mind has a set of needs that easily tends to divide your attention as if "mind" is not as real as body matter. The fact is that your mind is part of your body.
• Your body is part of the world. The world out there and right where you are is enormous and (only) in part a wonderful and accessible option. Much of the world is also strange and even "closed country", inaccessible or a threath. You are a part of "the world", where are you? Define your place with the limits (or frontiers) that you have to life in general.
  
• You are an owner. You own something. Think of all kind of your assets. You may own money, but think of yourself as an asset too and include as much of other assets as you can imagine just now. Ownership means right (and duty) to decide. Ownership opens up life, but only if you manage your belongings. (Time is also a belonging!)
  

*


Would you like to know something about me?
And write to this journal and eventually get a response from you and of value.


I am Hakon Kragerud (in Norwegian writing I am Håkon Kragerud, the letter "å" is not existing in the English alphabet) and I am born in Norway in 1930, yes, a long time ago.

I am a male human, a bit different thereby from the females, and for the rest I am quite "normal". (Normality is a rich variety.)

I live (alone) in the south of France and in a comfortable house and with a small car (Golf 1987 model well taken care of)  that takes me around when I do not go further in a camping car that functions as my  summer house  and mostly  for my visits in northern Europe.

Yes, I am retired, as you have guessed from my birth year. But I am active in many ways.
As an architect for private homes, as an city planner (without commissions), as a writer and artist and as a friend and for friends that mostly do not live in my region (I love to see them come around or when I travel).

I also advice and in many ways.

This is my very start of this journal (blog). I will soon bring in a picture or more pictures to add to the short words here.

What do I like?

Likings tell very much about a man (e.g. a human being).

I like to walk the mountains, I like to discover nature and not only by watching landscapes, even more I like reading and reflecting about natural science and technology.

I was for many years a mountain guide, earlier I did sport sailing and atlethics (gymnastics), but my more basic traits are connected to reading and writing and brain work (I am not the author of books).

I do like to cook and to decorate, but not so much when I am alone.

I am able to follow an inquisitive discussion of many themes that has do to with natural science (physics and neurobiology) and within the great landscape called philosophy (where you also find psychology and religion if using my oldfashined definition of philosophy).

Politics is interesting in itself, but I have a distant relation and tend to think in time laps of twenty or fifty years; I think that is unpolitical.

I am also a repairman, a handyman and a boy scout type that likes to keep things in order and even if it is better to "throw away and buy".

It may have to do with my deep longing to be independent and free to manage "without". Children sometimes have to manage that way, and I had to, and especially during war time and in some years thereafter when shops had little to offer and I earned no money for quite some time.

I gave priority to discovery, "made the world" (e.g. Italy, Finland, Israel, Japan, USA) and I have never regretted it.

Do I have "weak points"?
We all have. I am timid.

What it really means is not fully clear to me. I cannot find good and short words for my timidity. But think of the true or eventually false timidity that is present in persons (and animals) that do not feel secure. That shoud give you a hint.

I am not the worst one to hide my timidity, and sometimes I do overcompensate.

*

Well then, I leave now the thinking and writing to you.
You can easily (just fill in below) send me a response.

I am thankful if you arrange your writing somewhat in this way:

• Facts that you demand to be accepted as true
  
• Questions that are important to you
• Questions that you want me to reflect upon
• Information and information sources that support these facts and questions.

*

You do not find my full name and address and many details here.
I am not for secrecy. But I act with some discretion according to advice and also lacking experience in communicating in this way.
This is therefore my restricted start of my journey out there where you are.

Have a good day.

              Says Hakon (Håkon Kragerud)  email  123jeff@free.fr

PS  You may write in Norwegian, French, German, Danish or Swedish if that is your preferred langugage.