Olav i Tromsø

wangolav060508.doc

MAS LA SINE

8 maii-2006

Kjære Olav, Olav i Nord,

jeg ser av min maskin at det er over 12 månewder siden jeg skrev til Tromsø og til deg,

skjønt det betyr ikke at jeg ikke besøker deg i ånden, det er ikke mulig å si hvor ofte, men du er der, og akkurat nå mer enn ellers, for jeg setter meg ned og skriver til den mannen som skjelver og ikke kan svare, og jeg skjelver også, om det nå er på en annen måte.

Jeg er i år målt meget eldre enn du, jeg er syttiseks, og det er en alder da man ikke lenger kan leke ung, og særlig etter at jeg som jeg nå har erfart, har vært gjennom en krise som har tatt fra meg fortiden i mangt og meget. Det er ikke meget å fortelle om detaljer i den anledning, men seksti dager skrudd fast i en sykeseng og ernært av sukkervann og muskler som forsvant og med selvfølelse og orientering og meget annet.

Det er over nå, jeg forlot hospitalet i januar og er i ferd med sakte å finne litt krefter, men de gamle krefter viser seg ikke; nå er jeg det som du kan kalle en gammel mann, det vil si en mann som skjelver lett og ikke har så god balanse og ikke kan gå i fjellet og ikke kan blåse seg opp og drømme om ennå å kunne utrette noe, nå er jeg liksom et speil for de andre, der de kan orientere seg, ikke for å se inn i fremtiden, men for å se forskjell på viktig og uviktig, det som er alderdommens spesialitet.

Du skjelver vel mer enn før, og du venter på slutten, du som vi andre, men er beskyttet av din egen verden og et hjem med en som deler det; jeg er mer utsatt, jeg er alene og i en fremmed verden, det kjennes ikke godt, men også en smule som å være ombord på en liten båt som drar ut på havet og for aldri å nå en havn.

Jeg så nettopp på TV en film om den norske kysten slik den fortoner seg ovenfra men mest under havoverflaten der de større spiser de mindre og livets enkelhet og kompliserthet avbildes i form av en strøm ov forandring og som om lidelse ikke er noe vesentlig, - å bli spist er like enkelt og stille og naturlig som å spise, det er som om det å bli spist er bare å gå inn i den som spiser og fortsette sitt liv der.

Og kanskje er det en smule sannhet i nettopp det, at vi ikke er spesielle, men at vi er som profeten sa, at vi er grener på et tre, at vi er deler av noe større, og at noen av oss har liten plass og andre en litt større, men hva spiller det for rolle, det viktige er jo bare at vi har tilhørighet.

Her er vår her i syden for tiden og det kan være så solsterkt at varmen knuger, og straks etter når solen går ned om kvelden så fryser man igjen og i dag er det vått og kaldt og jeg har frosset helt til jeg fant noe mat og litt brennevin og en liten ovn og kunne få det innvendige til å fyre opp sammen med det utvendige, så ble det levelig igjen.

Jeg er ofte trett og av og til riktig nedstemt for jeg er i det fremmede og er blitt ganske tunghørt, jeg hører utmerket når man snakker norsk og rolig og klart og uten forstyrrelser, men så mye annet blir grøt og jeg er utenfor. Jeg forstår så godt at du er havnet i Tromsø der din familie har rot og der din følelse for naturen ikke møtes med stumhet, men med svar.

Nettopp så jeg på TV bilder fra Norges vestkyst, der havet og landet liksom vever seg inn i hverandre, det er enestående i hele verdensgeografien, og når man så får se litt av livet der nede i havet så blir det ikke så viktig at fjellene er nærmest stumme, de har jo en rytme, en tidsdimensjon som gjør dem majestetisk tilbakeholdne, men vi og du fornemmer dem som også levende skjønt de beveger seg så sakte at man fristes til å tro at de bare står der; det gjør de slett ikke.

For noen år siden så var Tellus, det som også skulle bli Norge, bare en støvsky, og forsvinne skal landet like sikkert; derfor er det vanskelig å tro på himmelen og de rosa løfter, men det kommer jo av at vi er blitt kjent med virkeligheten men ikke med den virkelige virkeligheten, fortsatt så vet vi nesten ingen ting, og det er så tydelig hvis vi ser hva som er blitt avklaret de siste få hundre år. I en meget kort tid så er så mange slør trukket til side, og det hele er i sin begynnelse slik jeg ser det, for ennå synes det som om du og jeg og alle de andre ikke aner hvem vi er i kraft av våre følelser og dermed det vi kaller vår ”ånd”.

Her stopper jeg å tenke eller reflektere over det ukjente og fascinerende som er å være i live, og forteller deg banalt om min hverdag, ikke fordi den er interessant, men fordi den har en strek i seg som luftige tanker ikke kan konkurrere med.

Jeg har ingen venner, jeg har ingen kvinne, jeg har noen som kretser i min verden, jeg er ikke alene, men jeg lever i et tomt hus, et stort hus der det er ofte godt å kjenne stillheten, og nå er det også ordnet her slik at fremmede kan få bo her til leie når jeg er i mitt lille sommerhus oppe i haven eller i Norge dit jeg gjerne er i juli og august. Jeg leier ut for å dele det jeg har skapt her og for å føle et press til å sette alt i en viss orden, for mitt eget behov er å la alt kle inn av fint spindelvev og støv og kjenne at det hele eldes og faller til ro og dør sammen med meg.

Når jeg reiser til Norge så er landet blitt fremmed, jeg kjenner ikke noe igjen, ikke en gang svabergene der jeg ikke lenger kan danse over, og jeg vet at noe er uforandret, og noe er bare ”pusset opp og velstelt”, men det hele er meg fremmed, bare sproget gjør at jeg føler meg friere og mer våken. Det er min egen verden, selv om den er gått videre og har forlatt mine gleders kilder.

Nå skal jeg opp igjen og mine venner inviterer til åttiårsdag og det er mange av dem nå som enten er døde eller har sine åttiårsdager om hjørnet eller bak seg; det sier meg jo en del for jeg er den yngste ganske ofte, og nå plukkes de ned en etter en, og etterlater seg de unge som jeg noen ganger får litt kontakt med, men liksom over et gjerde, for deres verden kan ikke bli min.

Jeg har anskaffet meg en lastebil med hus på, det kalles bobil, jeg har bad og kjøkken ombord og meget annet og det hele brummer ganske grovt, det er ikke noen nyere utgave, men faktisk meget bekvemt og tillater meg å stoppe og hvile og spise og vaske meg og lese og holde min uregelmessige døgnrytme og dermed min sikkerhet innen grenser. – Du har erfaring fra din reise i USA, så du vet å forestille deg det jeg opplever, enten det er midt i en by eller på et øde sted ute på landet eller i en vannkant og like ved venner som kan stille opp med frokost og selskap.

Nå faller det meg inn at jeg må nevne at du en gang ga meg en gave. det var en parfyme, en vakker flaske, symbolsk også, ikke en fallus, men kunne nok gi assosiasjon, og jeg beholdt den og brukte den sparsommelig i over tyve år før den til slutt forsvant for her er hos meg mange som ”rydder” og mener at de kan hjelpe meg med å la forsvinne det som for meg er symboler. Fallus er for meg ikke noe biologisk, men et gammelt symbol for kjærligheten til fortsettelsen som bryter ned gjerdet til døden. – Du må se det anderledes fordi du har hatt en virilitet som jeg ikke ble forunt, jeg har levd bak en skjerm av frustrasjon, men det har kanskje gitt meg det som betrakteren vinner, rom for fantasi og drøm og ”åndens bevegelighet*” som ikke dør bort like fort som brannen fra det nære.

Sist du ga meg et signal fra din verden fortalte du om dine piller og skjelven og spurte om jeg kom forbi. Jeg tror ikke at jeg kommer til Tromsø in vivo, jeg er der av og til in spirito, står ved din dør, men går ikke inn.

En skolevenninde fra 1948 og før den tid skrev for ikke lenge siden til meg og erklærte seg som sjenert. Aldri før hadde hun sagt et personlig ord til meg, så jeg ble forbauset over åpenheten, men det lille ordet lot meg forstå at hun var ikke den eneste som hadde vokst opp med lås og stengsler for retten til å gi uttrykk for seg selv. Jeg svarte henne at jeg er også sjenert, men jeg har ikke invitert henne til å bryte ut. Det synes å være umulig. Det er derfor vår skaper bruker ordningen fra støv til støv og tilbake igjen, synes det meg, en ganske naturlig og effektiv vårrengjøring. I hans øyne er vi jo vegetasjon, skapninger, og ikke skattebetalere eller postadresser. Hva har våre fødselsnumre å bety når verden skal skapes og gjenskapes!

I formiddag frøs jeg bitterlig, helt fra morgenen av. Jeg har ikke ovn i mitt sommerhus, jeg vet i farten ikke hvem som har flyttet den bort, for det er vanlig en elektrisk ovn som gjør det viktigste, men så må den slåes på og etter de hurtige svingninger i klimaet her. Dertil kom at jeg ikke greier å spise eller drikke før langt ut på dagen, så kroppen greier ikke produsere noe av seg selv. Nå er alt andereledes, jeg har spist og drukket, også brennevin, det skal jeg ikke, for jeg lever med en masse molekyler som kalles medisiner, og har streng beskjed om at jeg trenger dem alle, ellers kan jeg ikke overleve, det er kanskje en tom trussel, men noe er det nok i den, for jeg er i skyggen av livet nå.

Medisiner og alkohol er forbudt.

Men nå har jeg det bedre og er i tankene i et rekkehus i Tromsø og ser for meg en skjelvende mann som smiler forsiktig mens jeg også ser i bakgrunnen en masse bilder av det som han var. Jeg ser ingen ting av det som du skal bli, der er det bare blomster og skyer over havet og langt borte noen stjerner som bare forteller om avstand og slett ikke om noen virkelighet.

Dertil ser jeg din kjære mor som om hun var her, et godt bilde. Jeg hører henne også. Det varmer.

Du har ikke internet, dette nye nervenettet over hele kloden, som gjør at ord og bilder kan beveges uten tid og avstand og kostnad og hindre av annet slag. Det har jeg og det betyr at jeg rett ofte sitter her med mine små ord og de fra andre og er slett ikke så isolert som når jeg ser over gjerdet til naboen der han er bortreist fordi han bor i London eller snakker et annet sprog som jeg ikke kjenenr, for et sprog er ikke bare ord, men også stil og ekko innenfor sprogets ramme.

Min Maria, for jeg har også en Maria, hun er tredve nå og med en kjekk man og to strålende barn, hun sender meg meldinger over internett flere ganger i uken og fra sin rundreise i Tyrkia der hun har tatt seg til å bli i tre måneder med alle sine. Du kan ikke tro hvor flinke de er til å oppdage den fremmede verden og leke med den der der seiler rundt i en varebil som pappa’n har innredet til fire små sengeplasser og et kokebluss med stor oppfinnsomhet.

Alt gjengis med artistiske fotografier og korte tekster i en internetavis som alle i familien og de mange kjente kan lese hver dag og også sende tilbakemeldinger på.

Min andre datter som er 28 og heter Andrea (min kone ga henne det navnet som jeg aldri likte) og også Elia, et tilleggsnavn jeg ga henne og som hun foretrekker, lager kunst i Berlin og lever sunt og sakte blandt tyrkere og uten mann; hun meddeler seg nesten ikke, det er min sorg, men min glede at hun er vital.

På veggen foran meg henger mange bilder og også en barokk kirkebygning som du har sendt for mange år siden ( i 1968?), jeg har sett den ofte, den er i en klasse for seg.

Og så er det mange ansikter, mange er døde nå, og mange er forandret av tiden for bildene er dels tyve og tredve år gamle, de forteller om det som var og ikke er. Like fullt forteller de også om at det går en linje gjennom livet, det som er har sin rot, uten rot ville det ikke være.

Når blikket flyter over bildene så ser jeg at alle menneskene der er fremmede, aldri var det noen som kom meg nærmere enn til min dør, ingen innenfor, kanskje er det fordi det er der livet egentlig er, ute i det fri og ikke inne i hjerterommet der det er mørkt og varmt, men kanskje for trangt.

Jeg har elsket, hvem har ikke elsket, og jeg snakker om den kjærligheten som gir alt og smelter sammen, men den - altså min - kom ikke ned i jorden og vokste ikke til ny dag, den ble spist opp av vinden og jeg kan ikke se spor. Jeg har ikke behov for å se sporene heller, - jeg brant av og til, det var godt å få brenne, og godt at nå brenner andre; brann spiser opp, og etterpå gror det i sporene.

Hvem ser i sjøen etter spor etter sin båt, hvem ser å styre annet enn etter leden; hvor mange båter har du ennå i din bu?

Reiser du ennå til Hestøye og hvem skal eie den i morgen? De vil si, hvem skal ta i mot.

Hva spiser du helst nå, lager noen torsketunger til deg, jeg husker mine fra Fana. De var himmelsk gode, men ikke etter programmet, visstnok.

Nå er jeg trett, jeg blir fort trett, det er godt å være trett når stillheten er i huset og frosten ikke truer, så her slutter jeg min epistel og lar maskinen stelle med oppgaven å legge den inn i papir, så skal jeg gå i postkassen med ønske om at det hele når frem til deg mens du ennå kan lese og føle at livet er en streng.

Lev og dø uten å fire på flagget, det er en uskikk å flagge på halv stang.

Hilsen

i all enkelhet

fra

Håkon

i Vence, det er som du vet ved Middelhavet, Mare Nostrum, vårt hav, kalte romerne det, og det var det, men bare da, nå er det bare et sted mellom Tromsø og Jerusalem.

8 mai 2006 , også en dag blandt mannge, og med hvilken betydning?

******

Comments

[TorAa]

Hei Håkon,
fortsett å blogge. Lag noen korte. Om dagliglivet. Gjerne på engelsk. Større publikum.
Finn andre bloggere. Skriv kommentarer. Håper "oppskriften" jeg sendte virker.